Norsk studie om tvangsplassering av gravide: tvangsvedtak icke opplevde som negativa

Bruk av tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere i Norge, trådte i kraft 1. januar 1996. Kjernen i paragrafen er at gravide rusmiddel misbrukende kvinner kan tilbakeholdes i Institusjon uten samtykke, dersom rusmiddelmisbruket gjør at det er overveiende sannsynlig at fosteret kan ta skade, og dersom frivillige hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig. Det ufødte barnet fikk i denne sammenhengen forrang og ble av lovgiver veid opp mot kvinnens rett til å bestemme selv.

Tvang er en alvorlig inngripen i et annet menneskes liv. En kan tenke at det vil oppleves som opprørende og krenkende når ens handlefrihet blir begrenset. Loven skapte stor debatt blant fagmiljøene i Norge ettersom Norge var det eneste landet i Skandinavia og Europa med en slik lovparagraf for gravide rusmiddelavhengige kvinner. Oppsummert har temaene i den Nordiske debatten dreid seg om den legale statusen til fosteret, pasientrettigheter, retten til autonomi og konsekvenser for kvinnens motivasjon, samt den terapeutiske alliansen.

Et hovedfunn i forskningen er at syv av kvinnene selv ba om at det måtte fattes et tvangsvedtak…

Funnene i denne studien viser at tvangen i seg selv ikke er til hinder for gode tilknytningsprosesser til det ufødte barnet. Det er imidlertid viktig at hjelpeapparatet merker seg at kvinnene trenger hjelp med egne vanskelige utviklingshistorier.

Et hovedfunn i forskningen er at syv av kvinnene selv ba om at det måtte fattes et tvangsvedtak. Ingen av svangerskapene var planlagte og kvinnene beskriver i intervjuene hvor sterk rustrangen var og hvordan de ikke klarte å stoppe på egenhånd. Kvinnene forteller at de ønsket tvangen fordi de ville beskytte barnet mot rus og mulige skader. Kvinnene beskriver også redselen for at rusingen skulle ha skadet barnet og det går frem av funnen at ultralydundersøkelsen hvor barnet ser friskt ut, blir et vendepunkt.

Det var overraskende at alle kvinnene bortsett fra en sier de ikke opplevde tvangsplasseringen som negativ. Kvinnene kunne valgt en frivillig innleggelse ( § 10.4 ), men de ønsket ikke selv å ha ansvaret for jevnlig å skulle ta stilling til videre behandling eller ikke. Etter tvangsplasseringen var det ufødte barnet og dets behov som var i fokus. Kvinnene beskriver videre at de opplevde de ansatte på den skjermede avdelingen som sine allierte og medhjelpere i denne utfordrende og vanskelige livssituasjonen. Kvinnenes uttalelser viser at tvang er en mulig ramme for en begynnende mødringsprosess, hvor kvinnene får en mulighet til å utvikle en relasjon og tilknytning til det ufødte barnet.

Kunnskap om tilknytning viser at mors forståelse og egen tilknytningshistorie er nøkkelen til hennes tilknytning til barnet. Alle kvinnene i studien hadde dysfunksjonelle relasjonserfaringer. De hadde lite språk og tegn for å beskrive og skape sammenhenger i forhold til egen oppvekst og det ståstedet de hadde i dag. De vil trenge hjelp til å sette ord på egen historie slik at det gir mening for dem. Dette vil være sentrale kliniske implikasjoner i arbeidet med kvinnene for å hjelpe dem til å bli sensitive og gode omsorgspersoner.

Siv Merete Myra
høgskolelektor, VID vitenskapelige høgskole

Publisert 14.11.2016