Narkomane sitter i fengsel mens alkoholikere sitter på bar. En joint dreper en politisk karriere mens alkohol nytes på Stortinget. Det trenger ikke å være sånn.
Når man går gjennom Oslo fra øst mot vest en tilfeldig morgen, passerer man et knippe barer som åpner tidlig. Der drikker folk øl i ro og fred. Når man kommer til Oslo S, står større ansamlinger i gatene. Der bruker og omsetter folk narkotika i kaos og ufred. I begge tilfeller handler det om rus og avhengighet, men samfunnet møter problemet på vidt forskjellige måter.
I disse dager angrer en ung, lovende politiker på å ha røykt av en joint på et nachspiel. Han mener ikke at handlingen i seg selv er gal. Det har han stått for i flere år. Han har våget å stille spørsmål ved måten vi har møtt narkotikaproblemet på, selv om det ikke gir politisk gevinst.
Han er ingen populist. Men han innser at han som stortingsmann ikke bør bryte lover og har trukket seg fra alle verv. Hans politiske karriere er muligens over.
Dette er to ulike historier som berører det samme tema. Den ene handler om marginaliserte mennesker, den andre om en ung mann som har gjort det samme som en fjerdedel av andre menn på hans alder: tatt noen trekk av en joint da anledningen bød seg. Begge historiene handler om at vi har kriminalisert bruk av de stoffer som kalles narkotika.
Politiet satser på narkotika
I 2012 ble det anmeldt over 44.000 narkotikaforbrytelser i Norge. Over halvparten var for bruk og besittelse av narkotika, i gjennomsnitt over 60 per dag. Det er i all hovedsak politiet selv som anmelder slike lovbrudd, det finnes ingen fornærmet eller offer. Etter anmeldelsen kommer straffereaksjonene. I 2012 var det ca. 8.000 straffereaksjoner for bruk og besittelse av narkotika.
Men det virker som om debattene om en best mulig narkotikapolitikk ofte ender i en moralsk blindgate. Det argumenteres som om alle andre standpunkter enn nulltoleranse implisitt betyr at man ønsker at unge mennesker skal gå til grunne i rus.
Den unge politikeren ble avslørt i kjølvannet av en storstilt politiaksjon på syv videregående skoler i Bergen. I underkant av 100 tjenestemenn deltok i en koordinert operasjon hvor en rekke unge mennesker ble hentet ut av klassene sine. De fleste av disse er, så vidt vi har fått vite, siktet for befatning med cannabis. De har altså brukt stoffet, uvisst i hvilket omfang. En kan regne med at politiet jobbet i lang tid med dette i forkant, og etterforskningen pågår fremdeles.
Det er sikkert ikke så lett å regne om dette arbeidet i penger, hva det tar av politiets og dermed fellesskapets ressurser. Hvor mye koster det å ta 60 mennesker for bruk av narkotika hver eneste dag, året rundt? Hva koster straffene? Og hvor mye koster en aksjon med 100 tjenestefolk?
Alkohol er farlig, men lovlig
Alkohol er også et farlig stoff. Det medfører store helsemessige og sosiale problemer, og koster samfunnet enorme summer. Når eksperter rangerer stoffer etter farlighet for samfunnet, kommer som regel alkohol høyere opp enn de fleste narkotiske stoffer. Ikke minst skårer alkohol høyest når det gjelder skader som påføres andre, for eksempel gjennom vold og fyllekjøring. Likevel har vi valgt, av gode grunner, å tillate alkohol. Forbud har vært forsøkt, uten særlig hell.
Vi behandler likevel ikke alkohol som andre varer. Både salg og bruk er gjenstand for til dels strenge restriksjoner. «Alkohol, ingen vanlig handelsvare», heter et hovedverk i alkoholforskningen. Den tar for seg hvordan alkohol reguleres rundt om i verden og den ser på hvilken effekt ulike reguleringer har. Norge kommer godt ut, i den forstand at vi har mange av de reguleringene som bidrar til å holde de sosiale og helsemessige omkostningene på et lavt nivå. Blant annet har vi færre med alvorlige alkoholproblemer enn de fleste andre land.
Forbud for fall
Ingen ønsker at noen av de narkotiske stoffene skal være like tilgjengelig som alkohol, men flere og flere hevder at en bør tenke regulering, ikke forbud.
Vi vet ikke hvor mange som avskrekkes fra å bruke narkotika fordi det er belagt med straff. Troen på den avskrekkende effekten bygger på et teoretisk argument som er utfordrende å måle. I forskningen, blant de som gjør noen av de mest kvalifiserte vurderingene, er det en rekke ledende skikkelser som mener at forbudet står for fall. De hevder at den avskrekkende effekten ikke er så stor som politikken har lagt til grunn, og de vurderer kostnadene, både de menneskelige og økonomiske, som uforsvarlig høye.
Det vi uansett vet, er at en av fem nordmenn (mellom 15-64 år) har prøvd cannabis. Vi vet også at de langt fleste bare bruker det noen få ganger, og de færreste får problemer med det. I tillegg vet vi at de som er i den andre enden, de som er marginaliserte og avhengig av tyngre stoffer, straffes gang på gang uten at de slutter. Det virker ikke som straff hjelper dem heller, kanskje virker hjelp bedre uten straff.
Det er ingen grunn til å argumentere mot de ulike stoffenes skadelige potensial. Men det virker som om debattene om en best mulig narkotikapolitikk ofte ender i en moralsk blindgate. Det argumenteres som om alle andre standpunkter enn nulltoleranse implisitt betyr at man ønsker at unge mennesker skal gå til grunne i rus.
Vi burde være forbi det stadiet nå. Vi burde begynne å snakke om hva som virker og hva som er fornuftig, som vi gjør når det handler om alkohol. Det ville være det virkelig moralske standpunkt.
Øystein Skjælaaen, stipendiat på SIRUS
Publicerad 20.3.2014
(Kronikken ble publisert på NRK Ytring fredag 7.3.2014)
